Regndråpens berolligende effekt

Det er snart midnatt, og jeg sitter alene på rommet mitt, og skriver ned noen tanker som helt ut av det blå streifet inni hodet mitt. Soveromsvinduet mitt står på vidt gap, og jeg kan høre at regndråpene slår ned mot glassruten, som et piskeslag. Himmelen er svartbelagt av mørke skyer og temperaturen ligger på et behagelig nivå.

Intensiteten til regndråpene øker periodevis, og jeg merker på både kropp og sjel at det gir meg en behagelig og berolligende effekt. Selvom støyet av det piskete regnet holder meg våken, er det en stor del av meg som sier at jeg må oppleve denne stunden- som om det var min siste stund. Smilet om mitt ansikt blir bredere og bredere når jeg hører og ser kraften som regnet gir fra seg. Jeg føler meg levende og gjemt inn i en fantasiverden hvor det kun er naturen som er aktøren. Det er ingen mennesker ute å går, dem sover nok. Jeg er omgitt av en stillhet, et mørke og en ubegripelig behagelighet.

Vanndammene jeg ser utenfor mitt soveromsvindu øker i omfang. Lysskimtet fra lysstolpene reflekteres i vanndammene, som et vakkert maleri. Det er som om naturen holder en konsert i nattens mørke, hvor jeg er tilskueren. Et vakkert orkester av naturens naturlige instrumenter. Et fyrverkeri som ikke er skapt av mennesket, men som er skapt av naturens krefter. Lynet som viser seg på himmelen, og tordenen som høres ut som en trommeslager! En vakker konsert skapt av naturens egne krefter….

Det er rart å tenke på hvordan naturen kan gi fra seg en så sterk opplevelse. Det er rart å tenke på hvordan naturen kan ha en slik effekt på menneskets sinn og sjel, og hvordan den i mange situasjoner kan spre glede og berolligenhet. Å sitte, med ansiktet vendt mot vinduet og se naturen arbeide, gjør noe med meg. Det er så lett å glemme og ta forgitt det man har. Det er så lett å glemme det man har, og det man ønsker. Men ennå lettere er det å glemme det man elsker.