Singel 24-7

Det finnes sikkert mange single menn og kvinner på denne jordkloden, som kanskje kjenner seg igjen i mye av det jeg nå vil skrive ned av tanker jeg selv har, om det å være singel. Selv er jeg singel, og har vært det nå i godt over 1 år, og kan vel egentlig innerst inne i meg selv, si at jeg liker det litt, samtidig som at savnet etter å ha en kjæreste også er der.

Jeg jobber endel, og har nok brukt dette som en “god” unnskyldning for å ikke bruke all min energi til å finne meg en kjæreste. Noen ganger så kunne jeg ønske at jeg tok meg selv i nakkekinnet og brukte en smule mer energi på nettopp dette feltet- kjærestejakten. Jeg tror de fleste har hatt eller kanskje er så heldig å ha/har en kjæreste. Selv har jeg hatt flere, og mine personlige opplevelser rundt det å være forelsket har vært ulike fra gang til gang. Savnet bygger seg nok opp i det å kunne ha en emosjonell berg og dalbane opplevelse med en man blir glad i. Dette har jeg, selvom vi ikke er kjærester! Men jeg tror også at denne berg og dalbane opplevelsen ville vært annerledes om det hadde vært i en rolle som kjærester. Det blir lagt på andre primisser, eller kanskje våre egne tanker rundt en opplevelse er annerledes om det er en kjæreste man deler det med.

Singel livet har sine positive som negative sider. De positive sidene ved singel livet er at man kan gjøre som man vil, og når man vil. Jeg mener ikke her at man skal opptre som “rundbrennere”, men man har muligheten til å ta avstand, samtidig som at man har mulighet til å ta nærhet i andres menneskers liv, uten at det er forpliktelser og følelser. En annen positiv side ved det å være singel, etter mitt syn, er at man slipper at den andre parten skal bli såret over handlinger som lett kan mistolkes og føre til sjalusi. Krangler er vel også en del av singel livet man slipper, men det rare ved det hele er at jeg personlig savner dette. Jeg savner en jeg kan kalle for min kjæreste, en å være stolt over, og en som jeg vet er min egen. Jeg savner også de krangler som fører med i et forhold, og en balanse mellom avstand og nærhet kan man regulere ut i fra de behov man selv stiller for oss selv og den man er kjæreste med. Det er jo ikke en handling som kun forekommer når man er singel.

Når man har væer singel over en lengre periode, finner man liksom ikke frem til seg selv igjen (slik er det med meg).

Som bildet illustrerer så står man helt alene i en tunnel, hvor det ikke finnes noe lys. Man har sine gode venner og familie som er der som ens støttespillere, men det er liksom en del av en selv som er tomt innvendig, som kunne gitt lys i en mørk tunnel.

Jeg har selv perioder hvor jeg tenker med meg selv, at det jeg savner i livet mitt her og nå, er ikke materielle ting som nye klær, ny mobil (selvom jeg har en spesiell mani for mobiler), at bilen min fungerer som den skal. Det jeg savner i perioder er nettopp en kjæreste. En jeg vet er min egen, en jeg kan dyrke mine følelser og la dem gro. En som kan gi meg noe tilbake av det samme jeg føler. Tidligere i innlegget skrev jeg at jeg bruker min mangel på tid, til å finne en kjæreste, en som nettopp er passende for meg og mine behov og ønsker. Det er mange ganger hvor jeg funderer litt på om dette kun er en unnskylding for at jeg innerst inne er redd for å forplikte meg til en annen- selvom ønske om å ha en kjæreste er stor, så er kanskje redselen like stor og usikker.