En herlig opplevelse, jeg sent vil glemme

Det er en stund siden nå…det skjedde helt plutselig og helt ut av det blå. Jeg var kommet i en ny rolle…en rolle som student- Psykiatrisk hjelpepleierstudent, og jeg arbeidet under praksis hvor jeg idag jobber som vikar, og som jeg også jobbet som vikar før jeg ble student.

Dagen er 15.02.2008. Det er min bursdag, og jeg kom på jobben, som vanlig, 30 minutter før rapporten skulle holdes av dagvaktene. Jeg visste ikke da hva som skulle treffe meg, eller at jeg skulle få oppleve en herlig opplevelse, jeg sent ville glemme. Det var langt fra min viten, og tanker, at idag skulle jeg bli møtt av henne.

15.02.2008 er dagen dette året jeg fylte 23 år. 23 lange år har jeg vandret på denne jord og opplevd mye smerte, glede, sorg og håp. Det er kanskje derfor jeg valgte å gå den retning jeg har gjort, ifht hvor jeg ønsker å jobbe og hvem jeg ønsker å hjelpe. Personlige erfaringer er det jeg baserer mitt faglige atferd på, men ikke på en slik måte at pasientene blir berørt av dem. En forståelse for hvordan det er å være innlagt, og en formidling av håp kanskje. Vel…jeg har ikke fasit svarene, verken på dette eller andre mange ting. Det er bare så naturlig for meg.

Jeg ble satt på en pasient som er i primærgruppen til mine kollegaer. Hun var på denne tiden skjermet fra resten av avdelingen pga hennes psykiske tilstand. Når hun mottar for mye ytre inntrykk fra avdelingen, blir hun dårligere enn det hun vanligvis er- det er derfor et forebyggende- og behandlende tiltak som blir iverksett når man iverksetter skjerming. På dette tidspunktet var pasienten grenseprøvende og kommanderende. Ikke henne som person, men hennes psykiske tilstand som på dette tidspunktet var regjerende i hennes sinn og væremåte. Det er instrukser for skjerming, instrukser som skal følges for å ikke gi pasientene ytre inntrykk, som lett kan overføres fra personalet som sitter på skjermingen. Det er ikke positivt for pasientene, for det kan forverre tilstanden deres.

Klokken nærmerer seg 17.00, og jeg har sittet godt over en halvtime hos pasienten. Vi har en avtale om at skjermingspersonalet skal sitte 1 time om gangen, så blir man avløst og har en time i miljøet hvor man skal fokusere på den andre pasienten man står på. På mange måter er det veldig kjekk ordning, men jeg vet ikke om dette kan bidra til å påvirke pasientens status- psykisk sett. Får man ikke inntrykk av dette også? Da klokken er slagen 17.00, meg og pasienten sitter på skjermingsstuen og tar en røyk sammen, tar hun opp hodet sitt og ser lenge på meg. Hun har et levende blikk i ansiktet og i øynene, noe jeg ikke hadde sett på lenge. Det var nesten som om hun ønsket å si meg noe, og det gjorde hun også…

Idet hun tar opp hodet sitt, plastrer et stort smil om ansiktet sitt, sier hun mitt navn. Det har aldri skjedd før, at hun har sagt mitt navn, selvom jeg ved gjentatte anledninger har presentert meg med navn, har hun ikke sagt det. Hun sier mitt navn og reiser seg opp og går mot meg. Hun har fortsatt smilet i ansiktet og det levende blikket i øynene. Jeg reiser meg også, for å vise en form for respekt, det er da hun sier ordene jeg sent vil glemme. Hun sier: “Robbie….du har bursdag idag. Du er 23 år gammel og jeg må få en klem av deg!”

Tårene mine begynte å renne nedover kinnet mitt, idet hun snur seg og går til plassen sin igjen og røyker videre. Hun kikker på meg fortsatt med det samme levende blikket i øynene og et smil som kan smelte snø og is. Hun bare sitter der, kikker på meg også ser jeg det. En tåre trillet selv nedover hennes kinn. EN enkel tåre, fra det ene øyet. Hun tørker det ikke bort, men lar det trille nedover til den drypper på bordet og sier igjen de ordene jeg sent vil glemme.

Jeg kan huske den første dagen jeg startet i den nye jobben ved Psykiatrisk sykehusklinikk. Det var tidlig i mai, og jeg kan huske jeg gruet meg litt. Ikke for hva jeg kom til å møte, men om jeg kunne gi dem det håpet som er viktig å ikke miste. Jeg kan også huske at hun var den første jeg hilste på. En høy, og da veldig slank dame, med en Schizofreni lidelse og hele tiden psykotisk (som hun også var da hun sa de ordene). Jeg kan huske jeg presenterte meg med navn og hun spurte meg når jeg hadde bursdag. Jeg sa til henne, tidlig i mai måned i 2007, at jeg hadde bursdag 15. februar- og hun husket det.

Dette er en herlig opplevelse, jeg sent vil glemme