“Det sies at med tiden leges alle sår”. Men er dette snakk om sår som dannes av en fysisk skade, beskadelse eller er det sår som legger seg dypt inn i sjelen og hjerteroten ved et menneske? “
For mange mennesker, som opplever en sorgprosess, vil dem med tiden kjenne at denne sorgens makt, vokser og vokser. Det er en tidløs reise, inn i en helt ukjent univers hvor man blir stilt opp mot alle tenkelige tanker og prosesshandlinger. Jeg tror ikke tiden vil lege alle sår….ikke på det psykiske plan ved et menneske. Man vil alltid kjenne smerten krype under huden på en, når man minnes en kjær person som i en ung alder ble tatt fra oss og sendt til himmelriket.
Tanker om at ting kunne vært annerledes, tanker om at hjelpeapparatet skulle fange opp signalene tidligere. Tatt seg tid til å kjenne på de bekymringsmeldingene som påørende ytret i forkant av en tragedie, hvor et ungt menneskeliv gikk fortapt. Det er ofte slike tanker man i en slik sorg, ofte ender opp med.
Tiden leger alle sår, hvertfall så sies det slik. Selvom jeg ikke alltid skriver om deg så ofte som jeg før gjorde, eller snakker om deg så ofte som jeg før gjorde, har ikke tiden leget alle mine indre sår ennå. Jeg minnes deg hver dag som går, hver dag hvor jeg kan gjøre et annet menneskeliv litt bedre enn hva gårdsdagen var. Det er min måte å takle en hverdag som eller er veldig tung å forholde seg til.
Jeg har begynt i ny jobb. Jeg jobber innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, lukket avdeling. Her møter jeg så mange mennesker, som desverre nok opplever at livet deres er en skam og et tidsfordriv, med tanker om at livet ikke fører til noe godt. Men egentlig så ser dem verden og livet med andre øyne, enn det mange andre mennesker gjør. Dem tar ikke ting forgitt, eller skraper bort, det som for samfunnets øyne er uriktig, blir riktig for dem med dette synet på livet.
Jeg er med i en gruppe med relasjonspleiere, som skal øke mestrings- og livsnivået til andre syke mennesker. Jeg klarer dette til en viss grad, men allikevel har jeg lang vei å fare ennå. Kanskje dette er min måte på å, ikke glemme, men ta del i dette ordtaket om at “Med tiden leger alle sår”.
Jeg tror ikke man kan slette minner fra sitt sinn, og glemme en person som har stått deg nær, en person som lenge lengtet etter sann kjærlighet og støtte i en nokså tung hverdag. Mennesker kan glemme, og det er også lov, men man kan aldri slette det fra sitt sinn. Man vil alltid bevare et minne, og på den måten så kan ikke tiden lege alle sår. Det er fysisk umulig….Det er ikke i menneskets makt å utføre en slik handling. Man er ikke sterke nok til å ta det steget og glemme helt, lege seg helt for det fortiden utførte og påførte oss av smerter og en dyp dyp sorg.
Eller er det det?
