Det var som om klokken hadde stoppet. Hele verden hadde blitt satt på pause, for at denne kameratgjengen skulle få nyte synet av Espen. Det kommer frem etter en god stund at Espen er nyflyttet til bygda. Han hadde flyttet hit sammen med sin mor og lillebror. Tidligere bodde han i en by…ikke hvem som helst by. Dette var en by alle drømte om å få bo i. Espen ble lei av bylivet, og ønsket seg til en mer roligere, og kanskje Gudsforlatt sted. Det var da han kunne vise sine skjulte talenter. Talenter som ikke alle på hans alder hadde i seg. Men var han klar til å vise dem nå?

Siden Espen ikke hadde fått seg nye bekjente på bygda, spurte han med en rolig, men fortsatt manndig og barsk stemme, om Erik og guttene kunne vise ham litt rundt. Espen nølte ikke med å svare ham. Han sa til Espen at det måtte la seg gjøre. Innerst inne hadde Erik andre planer for han selv og Espen, men han kunne ikke fortelle om dem nå. Dem hadde jo nettopp blitt kjent med hverandre. Han måtte av beste evne klare å holde sin agenda skjult,…både ovenfor sine kamerater og ikke minst ovenfor Espen.

På veien tilbake til der dem bodde, stoppet Espen opp. Han hadde hele tiden undret seg litt over disse 4 guttene, som hadde holdt sitt faste blikk på ham, når han solte seg på fjellveggen, men han torde ikke å si noe til dem. Han valgte heller å “være med på spillet”. Han var jo ny i bygda og ville ikke bli utstøtt fra miljøet som han prøvde å komme inn i. Erik stoppet også opp, og gikk bort til Espen og spurte ham om hvorfor han stoppet opp. Det ble stille en stund, og Espen begynte å gå videre. Han var ikke klar til å stille dem direkte spørsmål om hendelsen som forut hadde skjedd. Han torde ikke, han var redd. Espen hadde ikke noe å være redd for, for han hadde fysikken til å stanse en eventuelt slåsskamp. Han hadde jo flere år bak seg med kampsport, fysisk trening og boksing.

Hva var det egentlig Espen var redd for? Visste han innerst inne i sjelen at dem bar på samme hemmelighet? Kanskje var det det som var så skremmende for ham. At han kanskje tolket deres holdninger feil. At dem ikke var lik ham selv. Han skjøv tankene fort fra seg og fortsatte ferden videre.

Det var ikke så lenge til dem endelig kom frem til der dem bodde. Det måtte ha vært skjebnen for Espen og Erik. Dem var blitt naboer. Og Erik tenkte i sitt stille sinn at han hadde lagt merke til en ny gutt som var flyttet inn ved siden av ham, men det var en yngre gutt…det viste seg å være lillebroren til Espen som han hadde lagt merke til. Espen var en innesluttet gutt, som etter hans fars død, holdt seg mye for seg selv, og for det meste på rommet. Han hadde sluttet med kampsporten og boksingen, for faren til Espen var treneren deres. Faren til Espen døde etter en kamptrening i Verdensmesterskapet for 1 år siden. Espen slet ennå med å akseptere farens død, og han bar på store skyldfølelser, som han egentlig ikke hadde noen grunn til å bære på. Faren til Espen var en person som Espen kunne snakke med alt om,…ikke alt, men det meste som han bar på i hjertet sitt. Faren til Espen var Espens beste venn i livet, som nå var død. Det var som om en stor del av Espen gnist for å leve videre, døde idet faren døde. Men dette skulle forandres, uten at Espen var klar over det.

Dagene fremover var Espen mye sammen med Erik og kameratene hans. Det han lenge hadde lengtet etter, falt nå på plass. Han følte en aksept for den personen han var, og det han for et år siden hadde opplevd. Han kunne snakke med Erik og kameratene om alt sammen. Selv den minste ting kunne Espen fortelle, spesielt til Erik.