I den siste tiden i media, har man lest om mange saker hvor barn er innvolvert i drapssaker. Dem er et offer for samfunnets mange utenkelige handlinger. For en kort stund siden, kunne man lese i Varden og TA, om ei 5 år gammel jente som er brutalt mishandlet og dødd som påfølge av de fysiske skadene hun fikk pådratt seg. 5 år gammel jente som hadde hele sin fremtid fremfor seg, men som i all uvitenhet får endt livet sitt brått.
Det kommer frem i saken som er ført i Varden og TA at det er dette lille barnets far som står bak den brutale dødshendelsen. Advokaten til den skyldige påstår at mannen var utilregnelig for sine egne handlinger, i det han brutalt drepte sin egen datter (http://www.ta.no/aktuelt/femaaring/article3526262.ece). Mannen har nå innrømmet siktelsepåstandene, men erklærer seg selv som ikke straffeskyldig.
Tanker som farer rundt som en stort i mitt hodet, er mange og kanskje få svar å få på dem. Men hvordan kan en person komme i en slik situasjon hvor vedkommende brutalt myrder sitt eget barn på 5 år? Finnes det psykologiske årsaker bak en slik handling, og er det blitt en “trend” at Det Norske rettsvesen og advokater sier at ders klienter var utilregnelig i hendelsesperioden? Jeg kan godt forstå og godta en slik uttalelse eller påstand dersom det foreligger en bakgrunnshistorie med psykiske lidelser, men desverre vanskelig for å forstå at en slik hendelse kan forekomme dersom man i voldsøyeblikket “blir utilregnelig”. Er dette en unnskyldning for å minske den straffslige perioden eller få minsket dom, eller å få begjæring om psykiatrisk observasjon i det Norske psykiatritjeneste?
Er det på tide at man innfører nye og forbedrede tiltak for at slike hendelser ikke skal skje i Norge? Vi har en psykiatrisk tjeneste som er godt fungerende, men allikevel ikke godt nok dekkende (etter alle hendelser man ser hvor drap og mishandling er et sentralt element i bildet). Skolehelsetjenesten er også et felt som er blitt utarbeidet masse med, og man ser at Barnevernstjenestene i landet er mer i fokus enn tidligere. Finnes det feks et mønster blandt barnemishandlere og barnedrapsmenn som kan vises ut i samfunnet for å, i en tidligere stadie, forhindre slike alvorlige hendelser?
Jeg sitter igjen med så mange tanker og følelser om dette tema. Det er i mine øyne et svikt i mange primære elementer til dette barnets nettverk. Familien, nære venner, naboer og kanskje basert på barnets alder, barnehagen, må ha sett noen tegn til forandret atferd hos far, sett faresignaler og kanskje endret atferd ved barnet. Det er underlig at slike ting kan skje….underlig, ergelig og sørgelig.
Velferdsstaten Norge og dens tjenester har kanskje en lang vei igjen for å nå et optimalt tjenestetilbud til alle trengende og behovsrettede….
