På mange måter er det nettopp dette mennesker opplever. En dag hvor dem har kontroll over alle sine gjøremål, og en slagplan for hvordan livets gang skal føres. I det neste lille øyeblikk, ødelegges dette såkalte “livsopplegget”, og faller ned i ruiner. Det kan hende selv den beste av oss alle.
Men hvordan? Det er et spørsmål man kan stille seg, og kanskje bør man stille seg dette spørsmålet før det skjer også. Man vet aldri hvordan livene våre forandres fra det ene sekund til det andre. Det er ikke i vår makt å ha denne selvbestemmelsen over ting som skjer uforutsett. Det er i ingens makt å se hva morgendagen bringer oss av glede, kjærlighet og utfordringer. For mange mennesker er morgendagen som en drøm, men for andre er morgendagen en kamp for å overleve til neste dag. Hvem er det egentlig som har denne makten? Denne makten som bestemmer hvordan morgendagen VÅR skal bli?
Det er ikke å legge skjul på at mange mennesker, som i denne verden lever, har tunge byrder på sine skuldre. Har holdninger som ikke kan beskrives med ord eller handling. Som har et annet syn på hvordan man i et fellesskap skal forholde oss til. I mine øyne er det disse menneskene som mister “kontrollen”. Som går fra samling til kaos. Hvordan er det for disse menneskene å leve livet ut med holdninger som er preget av en krenkelse ovenfor andre mennesker? Som har fordommer for alt som ikke er i deres øyne korrekt? Hvordan får dem egentlig sove om natten, når dem vet hva slags budskap dem gjennom dagen har gitt andre mennesker? For meg er det kun spørsmål, og kanskje er det spørsmål som jeg aldri vil få svar på.
Vi mennesker er egentlig en veldig fasinerende rase. Det er mange ganger hvor jeg stopper helt opp, selv på gata hvor det kommer mange mennesker farende forbi meg, med et lurt spørrende blikk; “Hvorfor?” Pisk meg om jeg sier noe feil nå, men jeg tror faktisk at dette ene ordet i seg selv, som et spørsmål, er et av menneskets mest brukte spørreform?
- Vi ser en dame gå forbi oss på gaten,- hun er gother. Vi spør oss selv; “Hvorfor?”
- Telefonen ringer, og du har nettopp langt deg til å sove, og spør deg selv; “Hvorfor?”
Dette er mer hverdagslige “Hvorfor” spørsmål. Den største av de alle, og igjen pisk meg om jeg sier noe feil, må være det “Hvorfor” spørsmålet man stiller seg, når vi mennesker kommer opp i en situasjon som har helt utenkelig. Som foreksempel;
- Igår var han så fin. Det var ingen tegn til at han idag skulle falle om og dø. Du spør deg selv; Hvorfor?
- Jeg var hos legen igår, og fikk vite at jeg hadde en sjelden form for kreft. Du spør deg selv; Hvorfor?
I mange av de spørsmål du stiller deg selv, vil du kanskje aldri få svar på. Og det er som jeg innledningsvis skrev, at det som hender oss i livet, er ikke noe man selv kan styre. Det er ikke i våres makt å forandre hva nåtiden og fremtiden vil gi oss. Selv kunne jeg ønske meg å ha denne makten, til å forandre fortidens mange og ettersittende smerter, men det er ikke i min makt å forandre det. “Hvorfor?” Et spørsmål jeg aldri vil få svar på….
For å komme mer inn på hvordan menneskets holdninger kan skape kaos i en ellers samlet sinn. Jeg tror faktisk det er slik at mennesker som har sterke negative holdninger til eksempelvis Psykiatriske pasienter, minsker sjansen for at disse menneskene føler at livet deres en sammensatt samling av alle menneskelige dimensjoner. For hvordan vil egentlig et menneske med en schizofreni lidelse eller annen lidelse, takle de utfordringer, utenfor avdelingens 4 vegger, når en møter en større andel av samfunnet som er kritiske til psykiatriske pasienter? Som har så sterke negative og fordommsfulle holdninger? Fra samling til kaos, men også fra kaos til samling.
Det er ikke slik at man velger å få en psykisk lidelse. Det er ikke slik at man ønsker å være “bosatt” innenfor en psykiatrisk institusjon for resten eller deler av livet. Men det er faktisk slik at man kan velge å fortsette og gå den veien som er preget av negative og fordomsfulle holdninger, eller åpne øynene sine for at dette er mennesker, som er like mye verd og som har krav på og rett til å motta den samme respekt en gir til en pasient med et brukket ben. Det er mennesker en omtaler, og ikke en utenforjordisk vesen som ikke har følelser, familie eller et håp!
Samfunnet må på mange måter åpne sine trangsynte øyne, og faktisk innse realiteten som er rundt en;
Vi er alle mennesker. Vi er alle like verdt. Vi har alle et håp!
