Dødsrelasjon

Når jeg tenker på døden, så tenker jeg på en uvisst befrielse fra et liv som på mange måter viser sine samme trekk og beslutninger. For er det ikke slik at vi mennesker, opparbeider oss et mønster for hvordan dagen skal gjennomføres? Mange av oss bestemmer oss allerede dagen før, hva vi ønsker å ha på oss dagen som er oss i vente. Mange av oss har til og med laget en slagplan over gjøremål som MÅ gjøres og som KAN gjøres dagen etter, eller på den dagen det gjelder. Mange oss har en jobb, som kanskje tar store deler av dagene som året er lang, og kommer hjem til et lik mønster som man kjenner til fra dagen før, og slik fortsetter det.

Døden skulle en nesten trodd var en del av det “normale” liv for menneskers og andre skapningers tankegang. Man kan ikke velge når man ønsker å dø, om det da har sine naturlige årsaker. For mennesker som har begått et selvmord, har kjent på livets glade som tunge stunder, hvor jeg tror den tunge stunden har vært et regjerende element i menneskets liv. Til et punkt i denne prossesen, kommer mennesket frem til at et liv som kun påfører psykisk påkjenning, og kanskje en fysisk smerte, ikke er et verdig liv å leve- og velger derfor å bekjempe denne smerten med å dø. Er dette et valg mennesker som begår selvmord foretar seg, eller er det en spontan handling som blir begått i usikkerhetens hete stund?

Jeg leste et blogginnlegg her om dagen, om ei jente som var på sitt siste år i sin bachelorutdanning. Hun trodde hun ikke kom til leve før endt studie, og valgte derfor å droppe det siste halvåret av studiet, for å jobbe sin siste tid med det hun likte mest her i verden. Hun skrev om sine tanker rundt det faktum at hun var døende, og innleggene til dette blogginnlegget var positivt, på den måten at hun snakket om det å ha en dødsdom på sine skuldre. Noen mente til og med at henne var sterk i sin sjel, som snakket om et tabuemne i samfunnet. Har virkelig samfunnssynet et tabusyn på døden? Er ikke dette et naturlig element i selve essensen i livet?

Man vet jo ikke helt sikkert hva som skjer når man dør, for man har jo ikke prøvd det. Jeg mener at man har et valg om å ta Berg og dalbanen på Tusenfryd for 2 gang. Man har prøvd det, og vet hvordan denne effekten påfører oss som et menneske. Enten liker man det eller så liker man det ikke, og våger ikke ta den turen for 2 gang. På samme måte så gir et dødsfall i en nær relasjon oss en affektopplevelse. Våre følelser og tanker blir satt på spill, og man finner sider ved en selv som man aldri har følt før- noe jeg tror er sunt og positivt for den evigvarende utviklingen man er i. Er vi nordmenn redde for å snakke om våre følelser og tanker som omhandler en naturlig del av livet- nemlig døden?

På mange måter forstår jeg de mennesker som ikke har mot nok til å snakke om en del av det naturlige liv, på grunn av en ukjennskap og mangel på kunnskap til feltet. Men biologisk sett, og som man har sett i generasjoner til generasjoner, er jo døden en vesentlig del av livet. Man blir unnfanget til livet fra mors mage, man eldres med årende og man dør tilslutt. Det er ingen ukjent og fjernt tema for mennesket.

Eller er det det?