Min kjære venn og bloggvenn har fulgt et spor om å belyse et samfunnstema som ennå har stigmatiserende effeket for mange mennesker- nemlig sannheten om hvorfor unge mennesker begår selvmord. Dette er et ømt og sårbart tema, som desverre mange mennesker i dagens samfunn opplever som en del av deres hverdag. I min blogginnlegg kalt “Selvmord og selvmordforsøk” belyser jeg noen harde fakta om dette temaet. Min venn forteller sin historie, en sannhet, om hans personlige erfaring rundt dette nyfenomenet blandt ungdom og voksne. En av kommentarene til has innlegg, stilte spørsmålet på hvordan et menneske kan føle så mye avmakt at en velger å ende sitt eget liv. Dette er et meget godt spørsmål, og jeg tror egentlig ikke at det finnes noen fasitsvar, som kan belyse dette tema fullt ut.
Min teori rundt dette tema har en sammenheng med hva slags oppvekst, erfaringer og opplevelser en ungdom har opplevd i sin ungdomstid, som kan være et avgjørende faktor for at selvmord blir begått. Det er allmenn kjent at ungdomstiden er den tiden i livet hvor man søker sin sanne identitet. Man ønsker å bli godtatt or det menneske man selv føler seg vell som, og skillen mellom behovene som man selv stiller og kravene som forventes av oss, er veldig sårbart. Man eldres med de erfaringer og de opplevelser, og dette danner et bilde av hvordan man er. I mange settinger kan dette bildet bli feiltolket av mennesker rundt en. Mennesker, som også er et vlkjent fenomen, farer rundt med sin egen oppfatning av realiteten og virkeligheten.
En annen teori kan være hvor sårbare man er for opplevelser man møter i en ungdomsperiode. Blir man utstøtt av sitt nettverk pga sin seksuelle legning, kan dette føre til at man over en periode blir innesluttet med tanker og følelser som blir uovervinnelig å hanskes med. Tilslutt blir denne smerten så tung å bære på alene, at man finner andre selvterapeutiske måter å hanske problemene med, som man ofte ser ved personer med en selvskadende atferd. Jeg tror dette er en viktig observasjon å fange opp, når en ungdom føler ingen annen vei enn å skade seg selv for å få den reelle smerten til å forsvinne.
Makt og avmakt er et begrep innenfor psykiatriens verden som hyppig blir brukt, og dens mening har så mange vinklinger og definisjoner. En selvskader, sett fra mitt synspunkt, vil i situasjonen hvor han/henne skader seg selv, føle en blanding av makt og avmakt. Makten føles idet personen skader seg selv, og avmakten kommer i etterkant av en selvskading, hvor den følelsesmessige reaksjonen er regjerende i personens liv.
Bloggen til min kjære venn, og hans innlegg om selvmord, forteller om statistikken som er ført i Norge, over mennesker som har begått selvmord. Det er tall, som i et land som Norge, er for høye, og tiltak må bli iverksatt utfra disse tallene. Men en kan ikke alltid stole 110 % på statistiske tall, for hva med de handlingene som ikke er oppført i denne statistikken, og hva med de ungdommer/voksne som hadde sin intensjon å ende sitt eget liv, men som ikke døde av handlingen?
Jeg tror aldri man finner den egentlige grunnen til hvorfor et menneske velger å ende sitt eget liv ved å begå selvmord. Jeg tror det handler mer enn de vonde erfaringer og opplevelser man har erfart i livet. Den som kjenner til den egentlige grunnen til en slik handling, er nok den som selv har begått et selvmord. Og da vil man vel egentlig ikke finne den egentlige grunnen til en slik handling. Det som er så sårende med dette er at man ikke får et ordentlig svar, og at man vandrer i livet søkende etter noe man ikke får.
