Selvmord og selvmordsforsøk

Dette er et emne som mange mennesker idag sliter med å innse problematikken over. Samtidig som at det er et emne som kanskje har vist sin interesse blandt mange unge sjeler i dagens samfunn. Det er jo slik at et selvmord og et forsøk på å ende sitt liv, oppleves av mange “utsatte” minioritetsgrupper i dagens Norgesamfunn. Dette er er blitt en ny utfordring som samfunnet nå må ta stilling til. Men hvor ligger ansvaret?

Minioritetsgrupper som;

• Homofile utstøtt av deres eget nettverk og samfunn
• Kristne utstøtt av deres eget nettverk
• Psykisk lidende
• Somatisk kronisk lidende m.m

Jeg tror at mange av dagens selvmord og selvmordsforsøk kunne vært spart, dersom 1.linjetjenesten og 2.linjetjenesten hadde vært mer “våkne” for å forutse eventuelle selvmord og selvmordsforsøk. Mange av de selvmordene som blir gjennomført kan ikke fanges opp av systemet, for ofte så vil ikke den suicidale berette om sine innvendige tanker og problemer. Noe som kan skyldes at vedkommende ikke ønsker å være til bry for andre, og utsette dem for sine egne problemer. 

Og det finnes mange grunner til at dem heller velger å holde dette for seg selv, enn at dem tar kontakt med sitt nettverk. Nettverket rundt den som har begått et selvmord, sitter som oftest med et spørsmål om “Hvordan kunne dette skje?” “Hvorfor fortalte han/henne meg ikke hva som plaget han/henne?” Ved mange av selvmordstilfellene man ser idag, vil dem ikke få svar på de vanlige spørsmålene….det vil forbli et mysterium for dem.

Man har lest i media den siste tiden at statistikken over et ønske om å dø, har steget blandt unge homofile, som vegrer seg over å “komme ut av skapet”. Mye skyldes den samfunnsutviklingen og mediautspillenes syn om homofili. En sterk redsel som tar over ungdommens liv, en krypende depresjon som råder over tanker og handlinger, isolasjon og aggresjon er vanlige reaksjoner man vil føle. Spesielt om man ikke får “lov” til å ytre sin identitet i samfunnet. Det er kanskje feil av meg å skrive i dette innlegget at unge homofile ikke får “lov” til å ytre sin virkelige identitet, men jeg føler faktisk at der samfunnssynet står per d.d, har dem ikke “lov”. Dem har ikke “lov” basert på andres syn, som oftest er syn som kun skaper usikkerhet og utrygget, når det egentlig skulle skapt det motsatte- sikkerhet, trygghet og aksept.

Skal man respektere et samfunn som tillater, i dette tilfelle, selvmord ovenfor homofili? Skal vi ha et samfunn som “legaliserer” selvmordsforsøk, uttappelse av andres menneskers håp og ønske om å være seg selv, ovenfor å respektere at noen mennesker er homofile?

Statistikken som Statistisk sentralbyrå har fra 2005, over Dødsfall av selvmord, er skremmende høye. Nedenfor er statistikken oppført fra aldersgruppe og antall dødsfall i 2005:

Aldersgruppe:                                         Antall dødsfall av selvmord:

• 10-14år menn/kvinner               4/1
• 15-19år menn/kvinner               18/6
• 20-24år menn/kvinner              32/14
• 25-29år menn/kvinner              41/14
• 30-34år menn/kvinner              32/19

Nå skyldes ikke alle dødsfall av selvmord, en uaksept av å være homofil. Dette var kun for å punktere viktigheten ved at samfunnets negative syn til denne legningsformen, kan bidra til at langt flere unge sjeler går den “lette” veien for å dempe sin psykiske helse og dens utfordringer. Mange dødsfall av selvmord kan også ses blandt mange psykiske lidelser, som feks ved bipolar lidelse. Bipolar lidelse er den sykdommen man kjenner som manisk depressiv, hvor personen har maniske perioder og perioder med depressive perioder. Det er som oftest når personen er i sin depressive periode, man ser at ønsket om å ikke leve neste dag er størst.

Men hvordan kan man oppfatte en annens person psykologiske stilling til et ønske om å dø?

Jeg personlig tror man må ha en spesiell kjennskap til personens personlige levestandar og psykiske helse. Helsepersonell som i sitt arbeid har arbeidet tett med suicidale mennesker, kjenner til symptomene og kan gripe inn før tiden er for sent. Men allikevel så tror jeg at mange av dagens selvmordshandlinger, kan stoppes, dersom man kjenner til de rette symptomene å se etter, når en persons atferd endres, selvom det i den størree grad er langt flere enn de som nevnes her;

• tendens til isolering
• innsnevring av interesser
• aggresjon overfor seg selv og andre
• virkelighetsflukt

Helsepersonell har den nødvendige kunnskapen til å foreta en risikovurdering avselvmordsrisiko, som gjøre ved å få svar på følgende spørsmål;

• Foreligger presuicidalt syndrom (punkter skrevet ovenfor)
• Har det tidligere vært selvmordsforsøk?
• Foreligger alvorlig sinnslidelse eller personlighetsforstyrrelse?
• Foreligger rusmiddelmisbruk?
• Foreligger livskrise, aktuell konfliktsituasjon eller alvorlig somatisk sykdom?
• Hører vedkommende til en særskilt risikogruppe fra fra alder eller kjønn?

Dette er på ingen måte en oppfordring til at man nå skal se etter tegn som tyder på at en annen person er en selvmordskandidat, for i den store sammenheng, som skrevet tidligere, er det så langt mer som skal regnes med. Dette er kun mine tanker om emnet som handler om Selvmord og selvmordsforsøk.