Profesjonell holdning

I arbeidet med andre mennesker som har et behov for tilrettelagt behandling og oppfølging, det så være innenfor Helse-, sosial og pleieomsorgen, sies det at pleierne skal opptre med en profesjonell holdning ovenfor sine pasienter-,klienter og brukere. For yrket som Hjelpepleier, så har man de yrkesetiske retningslinjer, som en mal på profesjonell holdning, samtidig som at man må være klar bevisst over sin egen rolle som pleier og pasient. 

Mennesker har det man kaller for en intim-grense. Menneskets intim-grense utformes ved dialog, fysisk kontakt og psykisk kontakt. Som feks;

• Hvor nært ønsker man at nærheten til den andre personen man har en dialog til skal være?
• Hvor går grensen til å motta en klem eller annen fysisk berøring til en person man ikke har en nær relasjon til?
• Hvor går grensen når man kommer til det punktet hvor det er din egen personlige psykiske forhold som er samtaleemne. Som foreksempel: sykdom, seksualitet, legning og andre personlige relasjoner?

Denne intim-grensen begrenser hvorvidt man føler seg komfertabel på nærhet av mennesker, som ikke er familiemedlem, venn eller kjæreste. Når et annet menneske bryter den personlige intim-grensen du selv har, kan man føle et ubehag og en trang for å distansere seg litt fra den andre personen man er i kontakt med. Noen ganger kan også denne distansjonen oppleves som sårende ovenfor den andre personen. Og reaksjonene som kommer i etterkant kan være mange.

Når man jobber med mennesker som er innlagt ved et psykiatrisk sykehusklinikk, er det viktig at din profesjonelle holdning vises med respekt ovenfor pasienter en jobber med. Men for mange psykiatriske pasienter, basert på sykdommen, kan man lett komme opp i en situasjon som er uhåndtåelig. Dersom man i sin yrkesutøvelse med andre mennesker, skulle komme opp i en situasjon som for deg virker krevende å håndtere, hva skal man da gjøre. I all relasjonbehandling man foretar seg med psyiatriske- og somatiske pasienter, er det alltid viktig å huske din profesjonelle holdning.

Case:

Det er mandags morgen, og du sitter i rapport. Under rapporten kommer det frem at avdelingen får overført en ny pasient. Det er en kvinnelig pasient, som over mange år har slitt med sin psykiske helse. Hun er kjent innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, men for deg er hun veldig ny.

Det er du som skal ta imot denne pasienten, og vise henne til sitt rom, hvor hun under behandlingen skal sove. Ved innkomst er pasienten hypomanisk og veldig hektisk. Det er ennå ikke laget noen pleieplan for henne, så du sier med en mild, men bestemt stemme, at man skal ha innestemme i avdelingen. Du mottar videre en rapport fra pleierne som kom med pasienten. Under rapporten får du kjennskap til at pasienten er ukritisk i visse sammenhenger. Hun er dypt forelsket i en mannlig pleier ved sin forrige avdeling, og den avdelingen hun nå har kommet fra. Og har ved gjentatte ganger oppsøkt ham privat, og ringt ham til alle døgnets tider.

Etter en kort tid blir det laget en pleieplan, som skal følges. Dette er en viktig del av den behandlingen hun nå skal motta ved avdelingen, og et sammarbeid mellom alle pleierne er derfor viktig. Du følger denne planen til sin siste meningsfulle mening, og aner ingen fare. Dagen etter er det ennå du som skal stå på denne pasienten, og du føler at dette er noe jeg kan mestre, på bakgrunn av den kontakten dere har skapt. Litt senere denne vakten, henvender pasienten seg til deg, og sier: “Jeg elsker deg”, “Kan det ikke bli meg og deg”. Du prøver av beste profesjonelle måte, og si til pasienten at det ikke lar seg gjøre, og begrunner med at hun er pasient og du er pleier. Pasienten tar det ikke til seg, og fortsetter med et ukritisk språkbruk som ikke er tillat i avdelingen. Pasienten begynner å fotfølge alle dine fotspor, og uten forvarsel gi deg en klem, holde rundt deg og “klenge” på deg. Du opplever denne situasjonen som meget ubehagelig….din private intim-grense er overskredet. Du prøver å si til pasienten at dette er en type atferd som ikke er tillat i avdeling, og ber henne om å gå inn på sitt rom, og være der. Pasienten tar ikke dette til seg, og fortsetter med samme ukritiske verbale språkbruk, og den fysiske nærheten. Hun fortsetter med å fotfølge deg på hvert eneste skritt du foretar deg og situasjonen begynner å bli ennå mer ubehagelig for deg.

Du velger i denne situasjonen å rådføre deg med din kollega, og bestemmer at kontaktperson skifte må foretas. Etter at dette tiltaket blir gjennomført, graderer situasjonen seg og aktiviteten til pasienten øker. Hun sanser ikke sin egen ukritiske atferd som hun viser ovenfor deg, medpersonal eller medpasienter. Det blir igjen foretatt en vurdering av situasjonen og det bestemmes at skjerming av pasienten er det mest riktige å gjøre. Da får å skåne deg selv, og opplevelsen pasienten mottar ved å bli grensesatt, korrigert og avvisningen.

**********************************

Når du, som helsepersonell, kommer opp i en slik situasjon, eller lignende, hvor går egentlig grensen fra å opptre profesjonellt, til å oppfattes som uprofesjonell? Tiltakene som i denne casen ble iverksatt var i første omgang korrigering av ukritisk atferd, videre ble det grensesetting og deretter på bakgrunn av situasjonens intensitet, ble det iverksatt midlertidig skjerming av pasienten. En skal i en hver situasjon man kommer opp i, i behandlingen av pasienter opptre profesjonelt, med et fokus om å gi pasienten den respekten han/henne fortjener som et levende menneske. Og jeg vil også påstå at dette er den rette veien i behandlingen å gå, for å skape en allianse mellom pasienten og deg selv som pleier.