Svikt i Psykiatrien

Det har vært mye omtale i media og blant andre bloggere om svikten som råder innenfor Psykiatrisk avdeling. Dette svikten er ofte basert på pasientens medisinske behandling og “unødvendig” bruk av tvangsmidler (som i dette tilfelle defineres som: bruk av mekaniske,- og medikamentell tvang). Jeg, som arbeider ved Psykiatrisk avdeling, har hele tiden vært imot de negative meningene rundt denne omtalen som florerer blant samfunnets medborgere, og har i min posisjon sett det faglige i problematikken, som en viktig del av det miljøterapeutiske arbeidet rundt en pasient.

Mange pasienter som innlegges ved en Psykiatrisk avdeling, har behov for en lettere “ekstrem” tilrettelagt form for behandling, for å kunne opprettholde og ivareta deres egenomsorg og de grunnleggende behov. Personalet ved en Psykiatrisk avdeling (miljøarbeideren og legene/psykologene) har hver sine ansvarsdefinisjoner for å se til at dette opprettholdes på et slikt plan som er for pasientens beste. Og i noen, nokså sjeldne tilfeller, er nettopp bruk av tvang nødvendig.  Jeg kan godt forstå de mennesker som har selv opplevd å være i en rolle som pasient ved en psykiatrisk avdeling. Hvordan deres opplevelser gjennom et opphold oppleves, skulle som en plikt, blitt vurdert fra pasienten selv og levert til avdelingens overordnede. Jeg tror at på denne måten ville mye av dagens stigmatiserende holdninger, tanker og meninger ville tatt en annen vending enn den vendingen man pr idag ser at synspunktene for psykiatrien har tatt!

Men hva når svikten i Pskiatrien blir en realitet og man kan tydelig se sviktens verk på en pasient?

For meg, som er utdannet innenfor psykisk helsearbeid, er det et stort svik og en skam å se et annet menneske som har blitt utsatt for dette sviktet! Det er totalt imot mine egne verdier og tanker om at et hvert menneske har rett og krav til å motta den nødvendige hjelpen, omsorgen, annerkjennelsen og respekten dem skal få (da utenfor og innenfor en pskiatrisk avdeling)! Jeg kom over et innlegg, som jeg baserer mitt eget innlegg på, hvor en pskiatrisk avdeling viste et stort sviktresultat i behandlingen av en pasient!

Pasienten, som innlegget beskriver, ble innlagt ved en psykiatrisk avdeling hvor oppholdet var på nærmere 2 uker. Pasienten er knyttet til et bemannet bofellesskap for psykisk syke. Da pasienten var uhåndterlig i boligen, ble pasienten, som et ledd knyttet til kriseplanen for pasienten, overflyttet direkte til psykiatrisk avdeling. Hovedformålet med oppholdet var å stabilisere og gi nødvendig behandling. Pasienten eskalerer (sykdomsmessig) totalt, noe som resulterer til at pasientens evne til å opprettholde egen egenomsorgen sviktes. I en slik situasjon er det naturlig å tenke at personalet ved den psykiatriske avdelingen skulle aktivt grepet inn for å opprettholde pasientens egenomsorg og grunnleggende behov! Denne naturlige tankegangen ble aldri iverksatt fra avdelingens side og som et resultat av denne mangelen for deltagelse, kommer svikten i psykiatrien inn i bildet!

Pasienten ble deretter overflyttet, slik det står beskrevet i innlegget, til en annen psykiatrisk avdeling. Personalet ved denne avdelingen ser tydelig at pasientens egenomsorg og grunnleggende behov ikke har blitt ivaretatt, og starter direkte med tiltak som skal opprettholde disse “manglene”! En riktig miljøterapeutisk observasjon og handlingstiltak!

****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****

Det er en tragisk hendelse, og en hendelse som aldri skulle ha funnet sted i Norsk helsevesen og spesielt ikke innenfor psykiatrien. Psykiatrien har vært i dårlig vær i en lang periode, og dette er en annen hendelse som setter psykiatrisk behandling i dårlig lys!

Hva mener du om denne saken?

Pasientrelasjonen kan den skape problematikk i behandlingen?

Et viktig ledd i den miljøterapeutiske behandling og den medisinske behandlingen av pasienter, er oppbyggingen av et relasjonsnettverk mellom pasient og pleieren. Jeg vil tørre å påstå at det er først når denne relasjonen er opparbeidet, at man vil få et effektivt behandlingstilbud og behandlingsprognoser.

Pasienten åpner seg mer for pleieren og pleieren kjenner mer til pasientens ønsker om og av behandlingen. Men pasientrelasjonen kan også møte sine hindrer i et behandlingsopplegg. Når pasientrelasjonen skaper problematikk i behandlingen, mener jeg som følger: 

 

1. Pasient og pleier innleder et følelsesmessig relasjon til hverandre;

Man er kun et menneske, selvom man kommer inn i en rolle som pasient, eller er en profesjonsutdannet helsearbeider. Følelser er noe man ofte ikke klarer å styre,- det er en menneskelig faktor. Men hva skjer med behandlingsforløpet dersom dette skulle skje? Mye tyder på at en slik relasjon kan skape visse usikkerheter. Skulle det gå så langt at disse følelsene utvikler seg til noe mer innviklet, vil man inntre med en ny rollestatus som tilsier at man er behandlende pleier, pårørende og en profesjon. Uavhengig av dette vil og kan behandlingen baseres ut fra hva pleieren gir av informasjon til pasientene sine. Pleieren, igjen tørr jeg å påstå dette, er nok den helsearbeideren som er nærmest knyttet til pasienten i et behandlingsopplegg. En pleier skal i sin virksomhet opptre profesjonelt, men samtidig vise medmenneskelighet i sitt arbeid. 

Når en pleier blir følelsesmessig tilknyttet sin pasient, vil andre elementer virke støyende i behandlingen. Pleieren kan bli skygget av sine egne personlige følelser ovenfor sin pasient og “glemme” hva som er det beste for pasienten. 

 

2. Barn som lider av en sykdom:

Alle foreldre tror jeg har en underkjent forkjærlighet for barn. Barnet er det som står en nærmest, og som en ønsker alt det beste for. Hvordan kan denne relasjonen skape problemer i et behandlingsopplegg?

Jeg tror problematikken trer frem når et barn lider av en alvorlig sykdom. I mange menneskers tankegang, igjen kun en personlig påstand, er det uvirkelig at et barn skal oppleve sykdom og smerte. Man ønsker barnet en sunn oppvekst med gode vilkår, og streber seg selvfølgelig etter dette i behandlingen. Men når sunnheten blir satt til side, for hva som er best for barnet, skaper man problemer. Et barn som lider av en alvorlig sykdom, hvor alle former for behandling er gjennomført og prøvd, er det da riktig å fortsette med denne pinelseferden ovenfor barnet?

 

3. Psykisk syke:

Dette er kanskje en av de tyngste pasientgrupper å skape en god behandlingsrelasjon med i mine øyne. Selvom mange i denne pasientgruppen er fysisk oppegående, er det psyken til menneskene som skal behandles. Det finnes mange former for psykiske lidelser, og desto flere behandlingsformer. Å oppnå et godt fungerende pasientrelasjon til denne pasientgruppen, vil ofte ta uker, måneder og kanskje til og med år. Samme tidsperiode er det i mange av behandlingsformene. Mange ganger vil man møte tilbakefall av lidelsen, som man i den somatiske behandling ikke alltid møter.

Pasientens psykiske lidelse er nok den problematikken man oftest møter i behandlingen, og som kan skape mang en usikkerhet for å opparbeide et godt fungerende pasientrelasjon. 

Mange av de psykiske lidelsene man idag kjenner til, har ofte tilleggslidelser knyttet opp til den opprinnelige lidelsen som man blir behandlet for. En som er schizofren, kan også være angstplaget. En manisk depressiv kan ha selvskadingsproblematikk og selvmordsatferd. En som har en form for personlighetsforstyyrelse kan være plaget av angst, selvskadingsproblematikk etc. 

Å oppnå en god relasjon til pasienten, er derfor i mange tilfeller veldig vanskelig, men absolutte ikke uoppnåelig c”,). 

 

4. Den fjerde statsmakt – media:

Jeg vil igjen tørre å påstå, at Den fjerde statsmakt – massemedia har en finger i dette innlegget. Man kan med stadighet lese i avsier eller se på fjernsynet om denne problematikken som Helsevesenet møter i sin hverdag. Det er kanskje ikke skrevet så mye om de to førstnevnte punktene, men Psykiatrien har i en lang årrekke blitt et offer for massemediaenes skriverier. Og ofte er denne massemediaenes oppfatning negativt ladet,- noe jeg personlig mener kan og vil skape problemer i en pasientrelasjon.

“Changes” with Kelly and Ozzy

Mama

*Dedikert til min mama*

Mama, thank you for who I am
Thank you for all the things I’m not
Forgive me for the words unsaid
For the times I forgot

Mama remember all my life
You showed me love, you sacrificed
Think of those young and early days
How I’ve changed along the way [along the way]

And I know you believed
And I know you had dreams
And I’m sorry it took all this time to see
That I am where I am because of your truth
And I miss you, yeah I miss you

Mama forgive the times you cried
Forgive me for not making right
All of the storms I may have caused
And I’ve been wrong, Dry your eyes [dry your eyes]

Cause I know you believed
And I know you had dreams
And I’m sorry it took all this time to see
That I am where I am because of your truth
And I miss you, I miss you

Mama I hope this makes you smile
I hope you’re happy with my life
At peace with every choice I made
How I’ve changed along the way [along the way]

Cause I know you believed in all of my dreams
And I owe it all to you, Mama

Mer ansvar hjelper selvskadere

2004-12-02

Telemark sentralsjukehus bruker ikke tvang på selvskadere. – Uvitenheten i helsevesenet er stor: Enkelte kirurger syr pasientene uten bedøvelse for å få dem til å lære, sier avdelingsleder Lise Studsgård.

Sykehuset tilbyr nå pasientene åpen, frivillig behandling istedenfor lukket avdeling. Sykehuset har fått gode tilbakemeldinger på dette, og har utarbeidet en rapport om overgangen til en ny behandlingsform.

Tvang hjelper ikke
Pasientene viser nå raskere endring og bedring enn da de var på lukket avdeling. Tilfellene av selvskading blir færre og sjeldnere. – Jeg mener man må unngå bruk av lukket avdeling for selvskadere. Tvang hjelper ikke. For å få til en god behandling må behandlingen bygge på gjensidig tillit. Vi vet at når pasienten møter mistillit, øker trangen til selvskading. Derfor vektlegger vi å ansvarliggjøre pasienten. Vi nekter for eksempel ikke pasientene å kutte seg opp, sier avdelingsleder Lise Studsgård ved psykiatrisk avdeling på Telemark Sentralsjukehus.

Syr uten bedøvelse
Studsgård forteller om stor grad av uvitenhet i helsevesenet. – Dette er en selvpåført skade. Derfor får mange dårlig behandling på kirurgisk avdeling. Vi har selv sett at kirurger har sydd disse pasientene uten bedøvelse, og vi har prøvd å gripe inn. Kirurgene tenker; da lærer hun nok til en annen gang, forteller Studsgård. Selve kommunikasjonen med pasienten tyder også på at det mangler kunnskaper, innsikt og forståelse, ifølge Studsgård.

En myte
- Pasienten kan få høre: «Nå må det snart bli slutt med dette tullet. Kan du ikke finne andre måter å få oppmerksomhet på?». Det er en myte at pasienten gjør dette for å få oppmerksomhet eller for å manipulere, og den myten må vi slåss for å få avkreftet, sier hun. Sykehuset har laget et regelverk for kirurgisk avdeling. Ett av punktene er: «Moraliserende/negative bemerkninger fra leger og sykepleiere i akuttmottak med tanke på overvåkning/behandling av disse psykiatriske pasientene aksepteres ikke». – Samarbeidet med kirurgisk avdeling fungerer nå mye bedre her på sykehuset, sier Studsgård.

For dårlige kunnskaper
Studsgård mener mange sykehus kan ha mye å lære av prosjektet i Telemark. – Det er fremdeles en stor jobb som må gjøres i helsevesenet når det gjelder forståelse for selvskading. Dette er en lidelse som er skyld- og skambelagt, sier Studsgård. Før behandlingen starter, får pasienten være med på å sette seg sine egne mål for hva hun vil oppnå med oppholdet. – Vi vil hjelpe dem med å finne andre strategier å løse problemene på enn å kutte seg opp. Det kan være å for eksempel å tegne eller male istedenfor å kutte seg opp. Noen tegner med leppestift, som en erstatning for å se blodet, forteller Studsgård.

Ofte overgrep
Hver pasient har en egen terapeut, som hun kan prate med om de underliggende problemene som fører til selvskadingen. Pasienten får miljøterapi, som består av behandlingsgrupper, fysisk aktivitet og samtale med andre. – Selvskading er et symptom på underliggende problemer. Det kan være ulike problemer som ligger bak, men ganske mange har vært utsatt for overgrep i en eller annen form. Det er viktig å sette ord på hva som er vanskelig, påpeker Studsgård. Selvskaderne har også ofte tilleggslidelser som spiseforstyrrelser. – Det er et stort flertall av jenter i tenårene som skader seg. Pasientene er ofte intelligente og flinke på skolen. Å kutte seg opp, lindrer smerten. Det blir også en kjemisk avhengighet ettersom det produseres endorfiner når de kutter seg opp, forteller Studsgård.

Smitteeffekt
De vanligste formene for selvskading er brenning av hud eller kutting. Studsgård understreker at pasientene på denne åpne avdelingen ikke er psykotiske eller suicidale. – Det hender likevel at selvskadere kan bli suicidale, og i slike tilfeller kan lukket avdeling være eneste mulighet. Vi har ikke mer enn to-tre selvskadere her samtidig, fordi lidelsen har stor smitteeffekt. Det kan lett bli konkurranse mellom pasientene når det gjelder å skade seg, sier hun. Hun mener det blir stadig flere som skader seg selv. – Men de aller fleste kommer ikke til oss. De kommer bare til legevakten, og får ikke videre oppfølging, sier Studsgård.

(http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2004/12/02/mer-ansvar-hjelper-selvskad/index.xml)

Selvskading blant ungdom,- er det kun oppmerksomhetsbasert eller et skrik om hjelp?

Selvskading blant ungdom er idag et av de mest ukjente fenomener og kanskje en av de fenomener som helsepersonellet ikke helt har klart å finne et godt nok fasit på. Møtet med selvskaderen kan for mange mennesker oppleves veldig tungt, og man blir satt i en slik posisjon hvor man ikke helt vet hva en skal gjøre. Slik er det dog blitt i et samfunn som ellers er veldig rikt på så mangt.

Mange vil konkludere dithen at selvskading kun er et oppmerksomhetsaspekter, men spør man den som skader seg, vil man finne ut at dette ikke er tilfelle. Ungdom som skader seg selv, ved å kutte seg oppover armene, bena, magen og andre “usynlige” kroppsdeler, utfører ikke slike handlinger kun for å søke oppmerksomhet. Det er et skrik om hjelp, et skrik om å bli hørt og få den rette behandling og oppfølging. For de av dere som konkluderer selvskadingen som en oppmerksomhetsgreie, vil jeg på det sterkeste anbefale et møte med en selvskaders hverdag!

Jente 14 år:
«Armene mine, ja. Det var ikke mye til armer igjen der akkurat. Det var egentlig bare masse røde kutt! Og noen arr. Mange egentlig. De var der, ifølge hele verden, fordi jeg søkte oppmerksomhet. Nei, oppmerksomhet hadde jeg fått mer en nok av. De var der fordi de var det eneste som holdt meg i livet. De var den eneste gleden jeg hadde, det eneste som støttet meg. Kniven min ville aldri forlate meg, med mindre noen stjal den. Kniven ville alltid gjøre som jeg sa. Den ville gå akkurat like dypt inn i huden min som jeg ville at den skulle gjøre»

(Blogginlegg sol.no: Publisert 11 april 2008)

Gutt, ukjent alder:
«Jeg sliter psykisk for tiden, kan begynne å gråte av ingenting, ol. (Gråter aldri offentlig). Utad er jeg egentlig en ganske så vennlig gutt, som smiler og ler mye. Når jeg kommer hjem, blir jeg deppa (ikke pga at jeg kommer hjem, men pga at da kan jeg uttrykke følelser uten at noen er rundt meg). I dag kom jeg hjem, begynte å krangle med mor, som igjen ikke hører en dritt av det jeg sier, og gir meg dårlig samvittighet fordi hun er gravid. Deretter ender jeg opp nede på rommet mitt med låst dør, der jeg finner frem kniven og kutter 11 lange striper i venstre arm, rett nedenfor albuen! Så tenkte jeg i etterkant, “hva faen feiler det meg, hvorfor gjorde jeg det?». (Dette var altså første gang jeg har gjort noe sånnt.) Men samtidig var det utrolig deilig, og jeg roet meg ned før jeg kom inn her og skrev denne posten.»

(Blogginnlegg diskusjon.no: 12/11-2008 )

Jente 20 år:
«Selvskading.. Et rop om hjelp sier mange. Men dette ropet blir jo borte, vi skjuler det med lange gensere pulsvarmere og teite bortforklaringer «det var katten». Vi går rundt med en isklump i magen, vil noen se det? Vil noe oppdage noe? Med påklistret smil og falsk latter møter vi hverdagen. Og ingen merker at noe er galt. Heldigvis.»

(Blogginnlegg sol.no: Publisert 27 desember, 2007)

 

 

 

 

Slik bilder ovenfor viser, så er det et ønske om å bli fri! Et ønske om å bli fri fra den indre smerten, som kun kan dempes ved en fysisk avstraffelse,- ved kuttingen, brenningen, rispingen av egen kropp!

Det sies også at selvskading blant ungdom har blitt en trend. Ungdommer lærer seg dette trend-fenomenet gjennom nettverdenen; «Hvor gammel bør en være før en begynner med selvskading?», spør en ungdom i et diskusjonsforum.» I ulike blogger og debattforum på internett deler selvskadere sine tanker og erfaringer – og lærer.

- Nettsamfunnene er skumle fordi de forherliger selvskading som lindrende metode for psykiske vansker, og det blir en form for suggerering i noen ungdomsmiljø om leder mot utøvelse av selvskading. Flere av ungdommene jeg har snakket med, har lært om selvskading ved å snakke med andre som driver med det – eller de leser om det i ulike fora på nett og i blader, sier fastlege Lene Dæhlen Selnes.

*Økende fenomen*

Det ser ut til at stadig flere unge skader seg selv, sier Mette Ystgaard, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Ystgaard har gjennomført en undersøkelse blant 4.060 elever ved videregående skole. 10,7 prosent av dem har forsøkt å skade seg selv. – Disse tallene inneholder både dem som selvskader for å takle indre psykisk smerte, og de som ønsket å ta livet av seg. Det kan se ut som om det er en økning i selvskadingen, men det er vanskelig å si hva dette kommer av. Dette er tydeligvis en måte ungdom forholder seg til psykisk smerte på i dag, påpeker Ystgaard, som er ansatt ved Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Medisinsk fakultet. Hun mener mange unge som skader seg til å begynne med ikke alltid har så klare grunner for hvorfor de gjør det. – Ofte oppgir de mange og til dels motstridende motiver. Det kan være at de vil slippe indre smerte, eller at andre skal se hvor vondt de har det, eller et ønske om å dø. Dersom selvskadingen blir en vane blir de oftest mer klar over hvorfor de driver med det, mener Ystgaard. Hun har inntrykk av at mange synes det er vanskelig å gi ungdom som skader seg selv god hjelp, selv om det har blitt satt mer fokus på temaet den siste tiden.

EGENSKADING:

 Villet egenskade er vanlig blant ungdom. Spesielt vanlig er det blant jenter. Hyppigste skadeform er kutting. – 10,7% av 4.060 15-16-åringer har skadet seg med vilje. – 16,2% av jentene i denne gruppen har skadet seg.

Definisjon av villet egenskade var i undersøkelsen:
- Kutting eller hopping for å skade seg. – For høy dose av medikamenter. – Tok illegale stoffer for å skade seg selv. – Svelget ikke-fordøyelig stoff/gjenstand. Kilde: undersøkelse utført ved videregående skoler i Hedmark og Oppland, Mette Ystgaard, UiO

Digital mobbing

” Digital mobbing er et stort problem blant barn og unge. I en undersøkelse svarer 70 prosent av barn mellom 10 og 15 år at de selv eller noen de kjenner har fått meldinger som de opplever som mobbing på mobil eller internett.” ( http://www.nrk.no/nyheter/1.6324769 )

Mobbing er ikke noe ukjent fenomen for de fleste mennesker. Vi har alle opplevd å bli mobbet, men kanskje ikke på denne måten som hele 70% av barn mellom 10-15 år opplever,- nemlig digital mobbing. Den gamle dagse mobbingen, som de fleste kjenner til, er psykisk mobbing (utfrysning, verbale styggeord etc), fysisk mobbing (hvor man opplever å bli slått og sparket) og den verbale mobbingen.

Mobbing har aldri vært en positiv opplevelse for et barn, og i mange situasjoner vil denne mobbingen også skape en traume som barnet ikke “vokser” fra seg. Det vil følge dem hele veien gjennom barn,- og ungdomsskole, og i mange tilfeller også skape et mistrivsel i læringen på skolen. Nå som nymoderniserte apparater har kommet de fleste barn i hende, har også mobbingen fulgt denne utviklingen,- det er snakk om digital mobbing.

- Det aller viktigste er å sørge for at barn aldri får den meldingen som gjør at han eller hun ser seg nødt til å stenge plagsomme jevnaldrende ute. Vi må jobbe forebyggende, og nøkkelordene for å unngå digital mobbing er god kommunikasjon mellom voksne og barn. Mye av mobbingen siles bort i forkant ved at vi voksne er aktive og tilstede i barnas hverdag, sier rådgiver Kjellaug T. Tønnesen i BarneVakten. ( http://www.nrk.no/nyheter/1.6324769 )

Også i denne viktige utviklingen man nå ser er mer normalisert blant barn og unge, ser vi at staten griper inn for å sikre barnets beste velvære. Anniken Huitfeldt (Barne og likestillingsminister) støtter BarneVaktens krav og Telenors utviklende tjeneste om “mobbe filter”. Anniken Huitfeldt sin uttalelse:   

-  Jeg synes det er veldig bra. Det fører til at man kan sperre ute dem som mobber. Det fører nok til at flere tenker seg om før de sender melding, sier Huitfeldt. ( http://www.nrk.no/nyheter/1.6324769 )

Ved at Telenor har nå innført denne tjenesten for sine mobilkunder, kan det være med å forebygge en styggedom man ser blant barn og unge. Noen vil vel mene at det er en del av barnets oppvekst, at det er snakk om å være den sterke og den svakeste, men det er ikke slik man må tenke! Mobbing blant barn og unge kan også medføre nedsatt selvtillit og selvbilde, utvikling av depresjoner og sosiale fobier, og som en selvhjelpende håndtering av problematikken kan barn og unge også utvikle destruktive selvhjelpshandlinger, som selvskading. Det er mange elementer i et barns liv og oppvekst som er sårbare, og mobbingen nedsetter denne sårbarheten.

*Pårørende av psykisk syke*

Jeg velger å skrive om egen erfaring rundt dette emne, for selv om jeg jobber innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk, og daglig jobber for at vår pasientgruppe skal oppleve brukermedvirkning, skape tillitsbånd til pleiere og det øvrige system innenfor Psykiatrisk behandling er det noe annet å selv inntre i en rolle som pårørende for psykisk syke.

I et tidligere innlegg, skrev jeg om min da 15 år gamle lillebror som har opplevd et stort svik innenfor det norske skolesystem. Han er nå fylt 16 år, og har siden første innlegg jeg skrev om han, vært til ukentlig oppfølging gjennom BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i vår hjemkommune. Det viste seg at ukentlige oppfølginger ikke var tilstrekkelig nok for hans kompliserte psykiske helse, og nye tiltak måtte derfor iverksettes umiddelbart dersom hans situasjon skulle stabiliseres. Det er nå kommet frem nye “hindrer” som skaper en viss uro eller nekymring i familien. “Hindringer” som vi ikke kunne tenke oss skulle oppstå.

Dagene er ikke like, noen ganger oppleves lettere mens andre dager tunge. Min lillebror, som gjennom hele barneskolen har slitt med dype depresjoner og en massiv tankevirksomhet, har fått den omsorgen basert på (helt uvitende) det faderlige og moderlige prinsipp, som anses å være et godt utgangspunkt i å gi omsorg.

Han sluttet sin videregående opplæring etter at han kjente at påkjenningene fra sine klassekamerater ble for store, og fraværet steg, mens nye tiltak fra den videregående skolen ble iverksatt (all cred til dem og deres fantastiske tiltaksføringer), men desverre var ikke dette godt nok og byrden på hans skuldre ble tyngre. Skolens spesialrådgivere anbefalte at min lillebror skulle følge et arbeidstreningsprogram gjennom NAV, dersom han valgte å slutte skolen,- noe familien og han selv var innstilt på. Prosessen for å få til dette ble derfor satt ut i liv. Det er bare en liten hake ved dette, og det er NAV i vår kommune sin nonaktive deltagelse. Pr telefon, uten noen form for konsultasjon med pårørende og min lillebror, får han avslag på dette tiltaket gjennom NAV. Da må jeg spørre meg selv et viktig spørsmål; På hvilket grunnlag kan NAV avslå denne type oppfølging og tiltak uten å ha noe konsultasjon med vedkommende? Slike avslag gjennom NAV er det ikke kun min lillebror som opplever, det er mange som hendvender seg til NAV for å få den rette hjelpen, men som får et avslag uten noen konsultasjon. Er det virkelig slik det skal være??

Juleferien har vært en trygg periode for han, trodde vi alle sammen hvertfall. Hans tankevirksomhet utartet seg til å bli noe destruktivt. Hans tankevirksomhet farte fortere, som et tog på sin høyeste hastighet, og tankene ble mer og mer destruktive ettersom dagene gikk. Han følte at alt håp var borte, at livet ikke ga noe mening og at et suicid var det eneste som ville hjelpe han å få bort alt det vonde, få bort smerten og tankene. Han har aldri gjennomført noe suicid, mye takket være det nettverket han har rundt seg (tror jeg).

Selvskading blant ungdom er et nyskapende fenomen i dette samfunnet. Det er ikke godt nok forsket på dette området innenfor et menneskets psykiske helse. Selv har jeg skrevet en fordypningsoppgave om dette tema, så jeg kjenner til årsakene for at en ungdom skader seg selv, og jeg har en annen forståelse rundt denne type selvbehandling. Min lillebror “fant” veien til denne selvbehandlingsformen etter at han ikke følte at sitt behandlingsnettverk ga han den rette oppfølgingen, og han begynte å “utforske” andre former for å dempe sin indre smerte på, som i realiteten kun forsterker de indre tankevirksomhetene.

De to siste ukene har på mange måter vært en sann prøvelse for oss som har vært pårørende, og ikke minst for min lillebror. Han er blitt flinkere til å snakke om sine indre tanker, noe som jeg anser som å være veldig positivt da det demper litt på hans indre tanker. Han har gitt uttrykk for at han ønskes innleggelse, og etter en konsultasjon på Legevakten, mente selv legen at dette kunne være et tiltak som kunne bedre hans nåværende situasjon. Jeg var selv med under samtalen med legen på Legevakten, og jeg ga klart uttrykk for at han IKKE skulle innlegges ved Kommunens Akuttpsykiatriske avdeling,- noe legen selv var enig i. Erfaringene mine, som jobber ved en såkalt subakutt, rehabiliteringsavdeling innenfor Psykiatrisk Sykehusklinikk, er på mange måte veldig positivt, men samtidig følte jeg at for en 16 år gammel gutt var ikke dette den rette avdelingen å innlegges på.  Min Lillebror trenger en tettere oppfølging fra Psykiatrien, og en akutttime dagen etter på BUP fikk saken en annen vinkling, og han ble vel også på en måte tatt mer “seriøst” enn han gjorde tidligere. Denne uken som nå snart er omme, har vært en uke hvor han har fått daglige timer ved BUP for samtaler og introduksjon for de tiltak som kan iverksettes videre.

Lillebroren min har aldri hatt et ønske om å bli syk, som jeg tror og kanskje vet at andre ikke har hatt ønske om. Han er på veldig mange måter en veldig sterk person, som kun ønsker å få den hjelpen han trenger for å fungere i det daglige. Han er bestemt med seg selv at en innleggelse må finne sted, dersom han skal bearbeide sine tanker på, og i mine øye står det respekt for! Til uken er det ny runde med samtaler, og en avklaring på hvorvidt han skal innlegges for en periode ved Ungdomspsykiatrisk senter i vår Kommune.

Jeg håper bare at avklaringen som nå skal finne sted, er for hans beste! Desverre er det en realitet at mange som virkelig trenger en tettere oppfølging og andre tiltak for å bearbeide sin psykiske helse på, ikke får det!

Ny Israel-demonstrasjon – lørdag 03.01.2009!

(VG Nett) Mandag endte Israel-demonstrasjonen i Oslo med tåregass og kaos. I morgen demonstreres det igjen. Politiet nekter å la det gå like ille denne gangen.

Åtte personer ble siktet for vold mot politiet da mandagens i utgangspunktet fredelige demonstrasjon mot Israel i forbindelse med krisen i Gaza endte i et kaos av tåregass, nyttårsraketter og uroligheter. Lørdag prøver palestinavennlige organisasjoner seg på nytt, og arrangerer nok en demonstrasjon med samme rute.

Politiet innrømmer at man ble noe tatt på sengen da urolighetene utartet seg mandag kveld. Denne gangen vil de ikke akseptere noe annet enn en fredfull demonstrasjon – uten at det nødvendigvis betyr ekstra beredskap.

Lover ikke ekstrastyrker

- Vi håper de opptrer med mer verdighet enn sist, slik at budskapet kommer i fokus. Mandag ble det en form for massesuggesjon. Det kommer vi ikke til å akseptere denne gangen. Vi vil ikke ha det slik som det ble da, sier stabssjef ved Fellesoperativ seksjon i Oslo politidistrikt, Johan Fredriksen, til VG Nett.

Det var da demonstrasjonen beveget seg fra Stortinget opp mot den israelske ambassaden i Parkveien mandag kveld situasjonen kom ut av kontroll. Da begynte flere av demonstrantene å rive ned inngjerdingene foran ambassaden. Flere demonstranter kastet brennende gjenstander og steiner mot politiet. Politiet svarte med å bruke tåregass mot demonstrantene.

Politiet innrømmer at man ikke var dimensjonert for å takle den dramatiske situasjonen som oppsto. Likevel lover ikke Fredriksen ekstra styrker når demonstrasjonen starter klokken 14 i morgen.

- Vi har brukbart utstyr og taktikk, men vi er ikke dimensjonert for slike situasjoner. Men skulle vi vært det, måtte vi brukt en alt for stor andel av våre ressurser på dette. Vi har andre viktige områder å ha fokus på. Vi prøver å tilpasse ressursene. En slik demonstrasjon skal i utgangspunktet ikke være noe som tar så store ressurser, sier Fredriksen.

Ukjente palestinske grupperinger

Politiet ønsker i større grad å satse på dialog med partene i forkant av demonstrasjonen, og Fredriksen sier man har brukt mye tid på dette de siste dagene, ved å snakke med arrangørene og de tilsluttende grupperinger og miljøer.

Palestinakomiteen, Fellesutvalget for Palestina, Norsk Folkehjelp, Palestinsk Forening, Rødt, Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Blitz, Muslim Unity har så langt sluttet seg til demonstrasjonen.

- Vi har tradisjonelt hatt gode erfaringer med arrangøren og organisasjonene, og etter dialogen denne uken stoler vi på at vi skal få til et godt samarbeid også denne gangen. Det hadde vi for så vidt forrige gang også, men det som skilte den demonstrasjonen fra de som har vært tidligere, var at flere palestinske grupperinger som ikke har deltatt tidligere, var med. En del av vår strategi denne gangen har vært å få kontakt med disse miljøene, sier Fredriksen.

Artikkelen fortsetter under bildene…

KASTET STEIN: Demonstranter kastet stein mot politiet utenfor den israelske ambassaden i Oslo mandag kveld. Politiet svarte med tåregass. Foto: Reuters

Han mener en utbredt misforståelse mandag kveld var at politiet ble sett på som en motstander for demonstrantene.

- Noen hadde ikke skjønt at politiet er til stede for å ivareta tryggheten til de som demonstrerer. Vi vil vurdere mannskapsstyrken vår denne gangen, men om vi er for mange, vil vi kunne komme i skade for å forsterke inntrykket av at vi er der som en motpart. Det vil vi ikke, sier Fredriksen.

Demonstrantene har på sin side også tatt ekstra forholdsregler denne gangen, opplyser talsperson Mass Soldal Lund.

Tror ikke folk er skremt

- Vi kommer til å ha større vakthold, og prøve å holde ting litt mer samlet. Denne gangen vil vi ha bedre muligheter for å kommunisere med demonstrantene, i form av megafoner og bedre lyd. Hovedproblemet sist var at demonstrasjonen gikk i oppløsning da tåregassen kom uten noen form for advarsel først, men denne gangen ønsker vi ikke å bli spredd i kaos, sier Soldal Lund til VG Nett.

Han tror ikke urolighetene rundt forrige demonstrasjon vil komme til å ødelegge for tilslutningen til lørdagens.

- Vi har ikke fått noen tilbakemeldinger som tyder på det. Dessuten var det juleferie sist, og dermed er det nok folk som var på juleferie sist som vil være med denne gangen. Jeg tror folk skjønner at det som skjedde sist ikke var noe planlagt, og ikke lar seg skremme av det som skjedde. Det er viktig at vi viser direkte foran Israels ambassade hva vi mener om det som skjer i Gaza, sier han. (VG NETT 02.01.2009 kl. 15:29, Sist oppdatert 02.01.2009 kl. 15:29)

LINK:

http://atvs.vg.no/player/?id=20540

http://atvs.vg.no/player/?id=20489

http://atvs.vg.no/player/?id=20512

 

Demonstrantene som har deltatt under Israel demonstrasjonene har utøvd vold mot Norske Politistyrker. Er dette riktig fremgangsmåte for å tale sin sak i Palestina/ Gaza-stripen? Hva slags ansvar har Norske myndigheter i denne saken?

*Har synet på psykiatrien blitt påvirket av negative holdninger*

Synet på psykiatrien har gjennom psykiatriens historie blitt sett på med negative holdninger og et forkastelig syn,- på mange måter slik man ser blant mange av dagens samfunnsborgere. Noen vil trekke seg så langt som å si at det er pykiatriens pleiere som er roten til all smerte og grusomhet som man opplever innenfor en pykiatrisk avdeling og behandlingsopplegg, mens andre vil si at det er systemet rundt pykiatrien som er roten til alt vondt. Men hva med det man for tiden kaller for Den fjerde statsmakt og deres propaganda-føringer rundt psykiatrien og psykiatrisk behandling? Kan man si at Den fjerne statsmakt har en skyld for at synet på psykiatrien er slik den er?

For de mennesker som har vært en tjenestebruker av psykiatriens behandlingsopplegg (som for øvrig er individuelt lagt opp på bakgrunn av sykdomsproblematikk og behov for hjelp og støtte), er nok tankene rundt den psykiatriske behandlingen veldig individuelt,- mange vil nok si at dem har fått god hjelp, mens andre vil nok si dem har fått dårlig hjelp.

Selv jobber jeg ved en Psykiatrisk sykehusklinikk, en forsterket psykosepost som er underlagt rehabiliteringsenheten. Jeg tørr nok å påstå at dette er en av de tyngste postene vi har innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk hvor jeg bor. Selvom vi, etter tittelen, er en forsterket psykosepost, har man ofte sett at pasientomfanget har hatt andre problematikkføringer enn psykoselignende tilstander. Arbeidet som daglig gjøres for vår pasientgruppe, er ikke til sammenligning for hvordan mange mennesker tror psykiatrien er. Avdelingen er en langtidsavdeling, hvor rehabilitering er hovedfokuset oghovedmålet ved oppholdet er å jobbe pasientgruppen ut til sin egen bolig igjen,- noe miljøpersonalet ved denne avdelingen har ved gjentatte ganger klart!

Jeg kjenner på kroppen min at jeg blir veldig provosert over mennesker som, med hånden på hjertet, kan si at psykiatrien er selv ansvarlig for de holdninger som blir spredt som en epidemi i samfunnet. Kanskje er det faktisk slik i enkelte kommuner og psykiatriske institusjoner,- men det er ikke slik i alle.

Personlig er jeg meget stolt over det tilbudet som gis til mennesker med en eller annen form for psykiske lidelser,- dem får et tilbud, dem får hjelp og dem blir sett og respektert for de dem er. Mange vil kanskje være uenige i meg i dette, men personlig har jeg erfaring med psykiatrien, ikke som pasient eller tjenestebruker, eller som miljøarbeider, men som pårørende. Den hjelpen og det støtteapparatet somPsykiatrien (BUP) har satt sammen og lagt i krefter og tid for min lillebror (16 år), står det fullt respekt for.

Skal man først kritisere et helsetilbud som gis til samfunnet, skal man ikke gå direkte å kritisere selve helsetilbudet som gis,- som feks det psykiatrisk tilbud, men kritisere dagens politikere for å gjennomføre uttallige nedskjæringer og nedprioriteringer i dagens Helse Norge. Blir det en reduksjon av midler til dagens Helse Norge, så vil det jo automatisk si at det vil bli en reduksjon av tjenesten som skal gis til brukerne av tjenestesystemet,- Kvaliteten blir svekket, relasjonsbyggingen mindre og ytelsen ikke så bra!

Så kan man helt til slutt spørre seg selv: Hvem er det egentlig som har skylden for dagens syn på Psykiatrien? Er det psykiatrien selv, samfunnet generelt, Den fjerde statsmakt eller er det en virkning av politikernes valg om å kutte ned og spare på?